Looking for Alaska

Jeg sa jo jeg skulle begynne å skrive om bøkene jeg leser. Jeg kan kanskje ikke påstå at vi er off to a good start. Forrige gang klarte jeg ikke å forklare hvorfor jeg likte Nåde og babla heller om hvor starstruck jeg ble den gangen jeg møtte Linn Ullmann. Og nå har jeg tenkt til å skrive ekstremt subjektivt om hvordan den siste boka jeg leste påvirka meg (men hallo, det er min blogg, det skal jo liksom handle om meg meg meg, daaa). Dette er ingen anmeldelse, det er ikke i nærheten. Dette handler like mye om meg som om boka. Sorry, y’all.

På lørdag var jeg hos Eirik og kjeda meg. Fant Looking for Alaska i bokhylla hans og kom på at Astrid hadde sagt det var yndlingsboka hennes og at jeg MÅTTE lese den. Så da gjorde jeg det.

WEB-johngreen31_1368355cl-81

En del av dere kjenner sikkert John Green som halvparten av VlogBrothers på youtube (if not – sjekk det ut!), men han skriver altså bøker i tillegg. Dette er første gangen jeg leser en av dem (og det var den første han skreiv, så jeg starta i riktig ende, hurra!)

Looking for Alaska møter vi Miles som flytter fra Florida til Alabama for å gå på boarding school og lete etter The Great Perhaps. Der får han seg venner og kallenavnet Pudge, begynner å røyke, og møter Alaska. Og nå har jeg ikke tenkt til å fortelle dere så mye mer om hva som skjer i boka. Dere trenger ikke vite mer om handlinga, DERE TRENGER Å VITE HVA JEG FØLER, OK??? Sorry. Men jeg følte veldig mye da jeg leste denne boka.

Én ting skal du vite; hvis du ikke liker triste historier så bør du unngå å lese Looking for Alaska. Jeg ble advart og tok det ikke så veldig seriøst. Jeg bare jaja, det går vel fint. Uhm. Ja. Nei. Det gjorde det ikke. Altså, jeg er glad jeg leste boka, men herregud, det kommer til å ta noen dager eller uker å svelge denne her.

looking_for_alaska

Boka er delt i to deler, “before” og “after”, og disse to delene var to ganske ulike opplevelser for meg. Det som ga meg mest i “before” var forholdet mellom Pudge og Alaska (som er en stor del av boka, altså – duh, dere har fått med dere tittelen, sant?). Det er nemlig ikke ofte jeg har kjent meg like sterkt igjen i noe jeg leser. Jeg kjenner meg ikke så mye igjen i Pudge som karakter, men jeg kjenner meg igjen i hva Alaska betyr for ham og hvordan han ser på henne, hva han føler for henne, både det positive og det negative. Jeg har også en Alaska. (Nope, tenker ikke si hvem det er. De som kjenner meg godt nok skjønner det kanskje. Kanskje kanskje kanskje.) Det var en rar opplevelse, for jeg og min Alaska har egentlig ingenting til felles med Pudge og bokas Alaska. Vi er i en helt annen situasjon, har et helt annet forhold, men jeg veit nøyaktig hvem Alaska er for Pudge, for jeg har tenkt de samme tankene, kjent på de samme følelsene. (Tror jeg, da. Kanskje jeg bare tolker det sånn.)

Ellers var dommen mens jeg leste “before” noe along the lines of: “dette er en god bok. Ikke fantastisk, men den er god. Blir glad i karakterene, det er driv i språket, absolutt en fin leseropplevelse”.

Men så skjer det noe forferdelig. Det som gjør at du ikke skal lese denne boka hvis du ikke liker triste historier. Og det er “after” som virkelig gir den sterke leseropplevelsen. Som sagt syntes jeg fram til dette at boka var god, men ikke fantastisk. Og jeg syntes John Greens språk var godt, men ikke fantastisk. Det var noen små glimt av fantastisk her og der, men jevnt over lå ikke Looking for Alaska an til å havne i kategorien ekstraordinær. Men så gjorde John Green noe jeg ikke kan huske at noen annen forfatter har gjort med meg, i hvert fall ikke i så stor grad, og det gjorde han ved hjelp av et språk som til tider var helt magisk.

Det var ikke bare det at jeg grein masse – jeg griner ofte når jeg leser bøker – jeg gjorde mye mer enn å gråte. Jeg følte hjertet fryse til is. Jeg kjente på den sorgen som er mer fysisk smerte enn tristhet. Flere ganger satt jeg og heiv etter pusten og trodde faktisk at jeg skulle begynne å hyperventilere. “After” var en mer intens leseropplevelse enn noe annet jeg har vært borti på veldig, veldig lenge.

For meg var dette en av de sterkeste leseropplevelsene jeg noensinne har hatt. Jeg tror ikke noen av dere kommer til å lese Looking for Alaska og lese den samme boka som jeg gjorde, men jeg håper og tror at den vil gjøre et like sterkt inntrykk på dere.

Looking for Alaska er en utrolig bok. Les den.

Jeg tror forresten den egentlig er regna som en såkalt “ungdomsroman” men 1) jeg gir faen, 2) den er bra, holder ikke det? og 3) du har godt av å huske hvordan det var å være tenåring.

Posted in Lesing | Tagged , | 1 Comment

Lesing er fint!

Hehe, ha’kke blogga på nitten dager, gitt. Hehe.

Men altså, har tenkt litt på dette med å ha blogg og funnet ut at jeg skal, uhm, ikke spisse konseptet, det blir feil uttrykk, men kanskje ikke helt feil allikevel. Jeg har i hvert fall tenkt på bloggen og hva jeg skriver om og hva jeg vil skrive om.

Og jeg har kommet fram til noen ting, mens andre ting fortsatt er veldig udefinerte. Det kommer fortsatt til å være mye livet og sånt. Mest livet og sånt. Oslo og sånt og Uppsala og sånt og venner og kjærlighet og hverdag og studier og sånt. Og sånt. Og sånt og sånt og sånt. Nå skrev jeg sånt så mange ganger at jeg så meg helt blind på ordet og måtte sjekke ordnett for å se om jeg hadde stava det riktig. Det hadde jeg. Men ja, mye og sånt blir det.

Og så blir det nok mye om trening. Jeg gidder ikke mer “jeg lover at dette ikke er en treningsblogg, asså, skal bare skrive littebittegrann om trening, da.” Jeg trener, jeg er veldig glad i å trene, jeg tenker veldig mye på trening, jeg leser treningsblogger og iForm og Runner’s World og har til og med et par bøker om løping i bokhylla. Så det blir en del om trening.

(Akkurat denne uka nå tar jeg det lugnt, da. Har vært skikkelig heftig forkjøla siden mandag, så har ikke orka å trene, og i kveld skal jeg drekka sprit og i morgen kveld skal jeg på Star Wars-maraton som kommer til å vare hele natta, så sjansen for at det blir trening i helga er minimal. Men det er nok bra for beina mine. Det er første gang sida januar de får mer enn fire dagers pause (og fire dager har de vel fått kanskje to-tre ganger, sjelden de får mer enn to), så kanskje den jævla beinhinnebetennelsen endelig blir litt bedre.)

Og så skal jeg starte med noe nytt! Dere visste jo at jeg skriver om trening og om livet og sånt, så det var egentlig litt unødvendig å fortelle dere. Men jeg tenkte jeg skulle begynne å skrive om bøkene jeg leser. (Jeg skreiv om mitt forhold til litteratur for Oh Chérie en gang. Det kan dere lese her.)

Den siste boka jeg leste var Nåde av Linn Ullmann. Jeg likte den veldig, veldig godt, men jeg synes det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var med akkurat den boka. Så jeg tenkte jeg skulle skrive litt generellt om Linn Ullmann i stedet, og så begynner jeg ordentlig med å skrive om enkeltbøker snart.

Jeg møtte Linn Ullmann i november i fjor, og herregud, jeg ble så jævla starstruck. Dama kan ikke bare skrive, hun er hyggelig også. Jeg var på besøk  hos en venninne som gikk på Nansenskolen (der jeg selv har gått, for mange herrans år sida. Neida, e’kke så lenge sida, var skoleåret 2010/2011), og på Nansen har de bokuke, og under bokuka i fjor var Linn Ullmann der og holdt foredrag og hadde skriveøvelser og leste fra Det dyrebare (fantastisk bok!). Og tok seg tid til å prate med en nervøs, rødmende, stotrende tjej med forfatterdrømmer som kom bort etter et av foredragene for å be om råd. Og ikke bare svarte hun tålmodig og utfyllende på sprøsmålene mine, hun tok seg tid til å spørre om meg og studiene mine og skrivinga mi og var helt utrolig hyggelig. Dessuten sa hun at jeg hadde fin genser, og hun skrev en hilsen i mitt eksemplar av Det dyrebare. Og jeg var en de som leste opp teksten min da vi hadde skriveøvelse, og hun sa pene ting om det jeg hadde skrevet. Og bare ehrmahgerd, STARSTRUCK!

2012-11-09 10.03.33

Jeg liker henne ikke bare fordi hun sa pene ting om teksten og genseren min og skrev en fin hilsen til meg, da. Jeg liker det hun skriver, også. Jeg liker det veldig godt. Jeg leste Et velsignet barn for en del år sida og syntes den var fantastisk. Så leste jeg Det dyrebare i fjor, syntes den også var fantastisk. Og nå har jeg nettopp lest Nåde, og – dere gjetta riktig – den var minst like fantastisk som de andre. (Jeg trenger et større vokabular.) Det er noe helt eget med Linn Ullmanns språk, noe som er litt rart ettersom språkbruken hennes egentlig ikke er så, ja, hva skal man si, poetisk, kanskje, kreativ, spesiell. Jeg veit ikke helt. Men det er noe. Noe helt eget med språket. Det er ganske straight forward uten å blir kjedelig eller platt, hun bruker en del ord som kan virke litt gammeldagse og/eller formelle, men det blir verken stivt eller jålete.

Og så skriver hun om store, vanskelige temaer på en nesten avslappa måte. Jordnært og rett på sak, i hvert fall. Det blir ikke pompøst. Det er ikke et svært orkester, liksom. Det er piano og vokal. Av og til litt koring eller en fiolin i bakgrunnen. Ikke mer enn det. Ikke for mye.

Jeg synes Linn Ullmann går på line. Litt for mye av noe, litt for lite av noe annet så ville alt falt ned og gått i tusen knas. Men det faller ikke. Hun klarer å balansere det store og det lille, det formelle og det hverdagslige, det personlige og det allmenngyldige.

Jeg er litt forelska i Linn Ullmann, jeg.

Posted in Lesing | Tagged , , , , , , , , , | 3 Comments

Om å være usosiale sammen

Noe av det beste jeg veit er å være sosial uten egentlig å, ja, være sosial. Altså, jeg liker å være sammen med folk uten å forholde meg aktivt til dem. Det er det jeg gjør akkurat nå.

Akkurat nå sitter jeg hjemme hos min gode venn Magnus og fikser Oh Chérie-relaterte greier (shit, forresten, apropos, jeg er vikarierende redaktør for tida. Føler meg sykt kul. Har akkurat starta. Håper jeg ikke driter meg ut). Og Magnus holder på med, uhm, et eller annet. Jeg hadde ikke lyst til å være hjemme idag, og jeg orka ikke dra til skolen heller. Da er dette et bra alternativ.

Å være usosiale sammen er også en veldig fin aktivitet når man har sånne dager der man egentlig ikke orker å forholde seg kjempemye til folk, typ sitte på kafé og skravle i timesvis blir altfor mye, men samtidig er man ikke så keen på å være aleine. Sett dere i samme rom med hver deres bok eller data eller noe. Perfekt.

På veien hit hørte jeg på Paloma Faith, så her får dere en av låtene hennes. Så blir det ikke bare tekst.

Posted in Livet og zånt | 5 Comments

Shit ass, jeg er så bra

vårruset

Har løpt løp i dag. Vår Ruset (med særskrivningsfeil og stor-bokstav-feil og greier). Fem kilometer. OG DET GIKK SKIKKELIG BRA!

Jeg hadde jo bestemt meg for lenge sida for at jeg skulle perse, men hadde mista trua. Har jo omtrent ikke trent de siste ukene (jævla beinhinnebetennelse). Så jeg kom dit og tenkte, jaja, jeg er fornøyd med å fullføre uten å dø.

Taktikken var å henge meg på en rygg som var litt raskere enn meg og så holde meg der hele veien. Fant en nesten med en gang. Jeg stilte meg opp i jogge-kategorien, skjønte veldig fort at jeg burde vært i løpe-kategorien (men altså, hvordan vet man hvilken gruppe man skal være i når de ikke deler etter tid? Hvor raskt er løpe, liksom? Hvor treigt er jogge?). Tenkte i hvert fall at selv om jeg kaller det jeg driver med for løping så løper jeg jo skikkelig sakte, og dessuten er det vel mer motiverende å kunne løpe fordi en masse folk. Så jeg joina joggerne. Men jeg løp forbi VELDIG mange. Var en deilig følelse det, altså, men jeg skulle absolutt vært i løpegruppa. Etter omtrent 500 meter hadde jeg og ryggen jeg hadde hengt meg på løpt fra hele joggegruppa og tatt igjen løpegruppa. Og det var gøy og gikk fint.

Og så kom nedturen, som absolutt ikke var en nedtur. Det var bare en nedoverbakke. Den kom etter en drøy kilometer, og ryggen jeg hadde tenkt å henge på hele veien satte ikke om farta. Og jeg bare whut? Man setter vel opp farta i nedoverbakker? Så jeg løp fra henne. Og da det ble flatt igjen satte jeg ned farta litt (men jeg tror allikevel jeg løp kjappere en før nedoverbakken, men er ikke sikker. Runkeeper sier jo hvor fort jeg løp hver kilometer, men ham kan jeg ikke stole på, han påstår nemlig at jeg løp 5.86 km), og prøvde å finne en ny rygg. Fant en etter et par hundre meter. Eller? Nei, det gjorde jeg ikke. Kjerringa løp jo i snegletempo. Så jeg løp forbi henne. Jeg bare løp forbi og løp forbi. Innimellom trodde jeg at jeg fant en bra rygg, men de løp alltid for sakte, så jeg løp forbi dem.

Jeg trodde jeg skulle spy etter 4kommaetellerannet km, da. Men sakka ned i ti-tjue meter, og så gikk det bra igjen. Og de siste hundre meterne så jeg nok styggere ut enn jeg noensinne har gjort, hadde vondt og ansiktet skar grimaser helt utafor min kontroll, men jeg orka å sette opp tempoet da jeg så mål og løp forbi en masse rygger helt på slutten.

Nå høres det ut som jeg løper fort. Det gjør jeg ikke. Jeg løper ganske sakte. Men idag har jeg løpt fortere enn jeg noensinne har gjort før. Og det målet jeg egentlig ikke har turt å innrømme for meg selv at jeg vil sette for tjejmilen i september er kanskje innen rekkevidde. Kanskje. Vi får se hva beina sier. Idag gjør de ikke vondt, men jeg tør ikke stole på at de ikke begynner å krangle igjen om et par dager. Men vi får se. Hvis jeg kan øke treningsmengden jevnt og trutt og fortsatt bli bedre i beina, og så friskmelde dem helt i juli, da skal jeg sette det målet, og da skal jeg fortelle dere hva det målet er. Akkurat nå er målet for tjejmilen å gjennomføre. (Ok, jeg har et tidsmål. Men det er et litt mindre ambisiøst tidsmål. Og jeg tør ikke si hva det er, for hvis beina ikke blir bedre snart kommer jeg ikke til å klare det heller.)

Nå skal jeg spise mat og se på game of thrones og være glad! Herregud, jeg er så glad!

Posted in Trimmings | Tagged , , | Leave a comment

Fine dager, og noen mindre fine

Forrige uke var helt latterlig bra. Fikk endelig et sted å bo til høsten, det var 17. mai og Eurovision, jeg løp to korte, men fine turer uten å få vondt i beina, jeg hang med fine folk og hadde det bare generelt fint. Og så var søndag skikkelig dritt. Jeg veit ikke hvorfor, det var bare en drittdag. Hadde vel hatt en for fin uke, tror universet syntes det var på tide å lære meg at det er ikke bare sol og sommerfugler hele tida. Eller noe sånt.

Her er et bilde av meg med løvetannkrans på hodet. Bare fordi man skal vel ha med bilder.

abc

17. mai var rart, men veldig veldig fint. Var i Stockholm og gikk i tog og hang på Skansen med Lene som jeg egentlig ikke kjenner, vi har bare funnet hverandre på facebook fordi begge holder på med roller derby. Det var litt trist å ikke være hjemme i Oslo, men jeg er glad jeg fant ut at det går an å ha en fin nasjonaldag her også.

Denne uka har vært veldig både og. Jeg veit ikke. På mandag ble jeg skikkelig solbrent. Ordentlig hummerrød på ryggen og baksida av beina. Altså, jeg veit ikke hva jeg skal si om denne uka så langt. Har så blanda følelser for denne uka. Jeg ble solbrent. Det er liksom det eneste jeg kan si sikkert.

Æsj, jeg veit ikke engang hvorfor jeg blogger nå. Har egentlig ikke noe å si. Bare noen dager er bra, andre dager er blæ. Osv osv osv.

Forresten har jeg meldt meg på et motbakkeløp i september. Blir interessant.

Posted in Livet og zånt | Leave a comment

Mikroblogg x 1000

2013-05-07 13.06.26

For noen dager sida fant jeg fram skateboardet igjen. Jeg er fortsatt kjempedårlig, det er fortsatt kjempegøy. Det er veldig flatt i Uppsala.

Sitter i sofaen og hører på kosespillelista mi mens roomiesene lager mat.

Gikk tur i halvannen time i dag tidlig. Noen timer senere var jeg på 30-40 minutters sykkeltur.

Har maur i beina og vil løpe. Men det gjorde så vanvittig vondt da jeg løp på fredag, så jeg lova roomie Takela minst fire dagers løpepause. To dager igjen.

Har prata med fine Maja i dag.

Så den nye Star Trek-filmen på fredag, den var fantastisk.

Skrev anmeldelse av den nye Star Trek-filmen for Oh Chérie. Fikk superfin tilbakemelding fra min flotte redaktør Carina og ble glad og stolt. Her er anmeldelsen.

Om under en måned drar jeg til Norge og skal være der i omtrent tre måneder. Jeg grugleder meg. I går kveld fikk jeg skikkelig heftig hjemlengsel. I dag fikk litt noia ved tanken på at jeg har så kort tid igjen her før jeg skal være borte lenge.

Jeg skal feire 17. mai i Stockholm med Lene som jeg egentlig ikke kjenner. Det er litt skummelt, men blir nok mest hyggelig. Men trist å ikke spise lunsj hos farfar som jeg alltid gjør. Og trist å ikke skulle ha på seg bunad.

Kjøpte meg en ny kjole i går fordi jeg ikke har bunaden min her og tenkte at jeg må jo ha noe å ha på meg på 17. mai. Det var nok mest en unnskyldning, jeg har jo penklær. Men man kan alltid kjøpe en kjole til.

Astrid ville at jeg skulle skrive noe om henne, så da gjør jeg det. Hun liker nagler.

Lillesøstera mi fyller tjue i dag.

Macen min trua med å dø på onsdag, men nå virker det som den vil samarbeide igjen. Herregud, så redd jeg ble.

Nå fikk jeg bruschetta av Takela. Har nesten slutta å rette på folk som ikke kan uttale bruschetta.

Nå skal jeg tvittre om at jeg har blogga. Hadeee bloggen, koz&klemz!

Posted in Livet og zånt, Oslo, Trimmings, Uppsala | 4 Comments

Dette er ikke en treningsblogg, æresord

Skal bare skrive litt om løping, da. Og om beinhinnebetennelse.

Jeg har begynt med noe nytt. Jeg løper før frokost. Fram til i går hadde jeg aldri i hele mitt liv trent på tom mage. (Jo, ok, en gang for halvannet år sida var jeg på sånn vannaerobicsgreier uten å ha spist først. Men det var vannaerobics. Veit ikke om det å plaske rundt i et basseng sammen en gjeng gamle damer tells.) Greit, jeg juger bittelitt når jeg sier tom mage, jeg spiste nemlig en halv håndfull rosiner både i går og i dag. I går drakk jeg dessuten et glass melk. Men, altså, jeg liker å spise en gigafrokost, vente to timer, spise litt yoghurt eller noe, vente en time og så trene. Så stå opp, spise en halv håndfull rosiner og så ut og løpe med en gang er å trene på tom mage for meg.

Hvorfor holder jeg på med det her, da? Jeg har hørt noe om at det skal være bra å løpe på tom mage. Husker ikke hvorfor, men det er visst sunt. Og så er det praktisk, hvilket er mye viktigere. Tenk så mye tid jeg sparer på å bare stå opp, ta på meg joggeskoa og så ut døra, i stedet for å spise masse og vente på at maten skal synke og blædiblæ. Dessuten kan jeg løpe i den t-skjorta jeg har sovet i, så sparer litt klesvask også.

Så hvordan går det, da? I går gikk det ganske bra. Jeg løp absolutt ikke langt, men det var en fin tur. I dag gikk det skikkelig dårlig. Men jeg tror ikke det var maten (eller mangelen på mat) som gjorde det. Jeg hadde vondt i beina (mer om det snart), var litt uggen (har nok noe å gjøre med vinen jeg drakk i går, gitt), og ble andpusten etter 300 meter (veit ikke hvorfor). Dessuten måtte jeg skikkelig bæsje etter halvannen kilometer. Så jeg løp 2,2 før jeg ga opp. Lol. 2,2 kilometer. Det er ingenting. For nøyaktig en uke sida persa jeg på 5 km, og idag ga jeg opp etter 2,2. Og det rare er at tross smerten så kjentes beina skikkelig lette og fine i dag. Jaja. Noen ganger går det skikkelig dårlig. Dessuten merka jeg da jeg kom hjem at jeg nok ikke burde ha løpt i dag i det hele tatt.

Which brings us to – da ta da da – beinhinnebetennelse. Dette faenskapet er det verste jeg har opplevd i mitt liv. Ok, det er det kanskje ikke, men det er en forbanna pain in the ass (ok, i leggene, strengt tatt). Det starta for drøyt to måneder sida OG DET VIL IKKE GÅ OVER. Kanskje litt fordi jeg insisterer på å fortsette å løpe, men hallo, jeg har kutta ned. Har trent masse på ellipsehelvetet i stedet, jeg har tilogmed vært på spinning en gang. Men jeg vil løpe. Og det er under tre uker til vårruset, og da skal jeg jo perse. Så jeg må løpe. Og jeg har begynt å løpe i skogen, det er jo bedre for beina. (Ja, jo, jeg veit at det fortsatt er dumt å løpe, men det er helt uaktuelt med flere ukers løpeavbrekk. Skjer ikke.)

Men fytti katta så vondt det gjorde da jeg kom hjem i dag tidlig. Gjorde vondt da jeg var ute og løp, også. Det er så kjipt. Uansett hvor lette og sterke beina føles, uansett hvor bra jeg løper, uansett om jeg løper på en superfin sti i skogen, det legger liksom en demper på hele opplevelsen at hvert steg bare “halla, tenkte jeg skulle påføre deg litt smerte, jeg”.

Det gikk litt bedre en stund, men siste uka har det gjort vondt vondt vondt igjen. Tror det har blitt for mye intervaller for de stakkars beina mine. Jada, jada, jeg veit jeg burde droppe de harde intervalløktene på mølla, men det er så gøy. Men så gjør det skikkelig vondt etterpå. [sett inn et utvalg banneord jeg ikke har tenkt til å skrive i tilfelle mamma leser dette]

Jeg velger å skylde på at jeg trenger nye sko. Har ikke råd til nye sko. Hvorfor skal det være så dyrt med løpesko? Blæ. Får smiske litt med en eller annen eldre slektning, tror jeg.

Posted in Trimmings | Leave a comment